Hopp til hovedinnhold
/
Foto: Getty Images

Sovjet-diktaturets blodige fødsel

Antony Beevor mener borgerkrigen i Russland fra 1917 til 1921 tok 12 millioner liv. Det gjør denne krigen til et av det 20. århundrets dypeste katastrofer. Nå dreper Russland kvinner og barn i Ukraina – er det linjer i historien?

Publisert i Bernts blogg av Bernt Hagtvet Tirsdag 9. august, 2022 - 14:48 | sist oppdatert Fredag 23. september, 2022 - 09:38

Anton Beevor har lenge skåret ut sin originale posisjon som historiker. Det gjør han på tre måter:

  • Gjennom tette, kildebelagte vitnesbyrd fra folk som var med i de konkrete historiske forløp. Slik bringer han fortiden ned på individplanet. Han skriver hverdagshistorie nedenfra, så å si, med en nærhet som kan ta pusten fra leseren. Her kan Beevor skape stor litteratur. Les f.eks. hans skildring av øyeblikket da sovjetiske soldater omfavner hverandre i snøfokket utenfor Stalingrad - etter å ha beseglet omringningen av general Paulus’ tredje armé i januar 1943. Denne leser tilstår at han gråt under lesningen. 
     
  • Ved å ha full kontroll med historikerens fremste metoderegel: Kontekstualiseringen. Beevor er ytterst bevisst det enestående i begivenhetene, uten å miste det sammenliknende grepet. Han kan f.eks. med den største letthet se parallellene mellom de hvites nederlag under borgerkrigen i Russland i 1921 og den andre spanske republikkens tap for Franco i 1939. Tross ideologiske forskjeller hadde begge fronter som var besatt av ideologiske splittelser. Disse skillene svekket lederskap og militær kampkraft. Begge kriger var internasjonale borgerkriger. Begge var innsmurt med vold fra begge sider.
     
  • Gjennom dyp sans for de grunnleggende politisk-sosiale vilkår for historisk endring. Beevor veksler uanstrengt mellom ulike nivåer i forklaringene - fra individ til de tunge føringene i historien, økonomi, geografi og demografi. Alt i et uteknisk, klart og sjargongfritt språk. Samtidig erkjenner han at intet var gitt; tilfeldigheter kunne ha endret forløpet fundamentalt. 

UTEN LENIN - KANSKJE EN FORFATNINGSUTVIKLING?
La oss ta et kontrafaktisk innsmett her. Tenk f.eks. om noen hadde skutt Lenin på veien hjem til Petrograd fra Zürich våren 1917. Da ville motstanderne av hans kupp-planer - både innenfor og utenfor bolsjevikpartiet - antakelig ha vunnet. (Bukharin, Zinovjev, til og med Trotsky tvilte på om bolsjevikene hadde styrke nok til å beseire den provisoriske regjeringen til Alexander Kerensky.) 

Russland kunne kanskje ha blitt satt på en konstitusjonell kurs og unngått stalinismens eksesser. Historiens evige øyeblikk, kalte Stefan Zweig slike grensesituasjoner.

HVORFOR ER BORGERKRIGER SÅ GRUSOMME?
Fremfor alt er Beevor er skånselsløs i avdekkingen av feilgrep og mangel på dømmekraft fra aktørene i historien. Hans forklaring på hvorfor den hvite siden tapte i 1921 er illustrerende. Vi skal dvele ved hans hypoteser nedenfor.  

Under Beevors tekster ligger også ofte ett hovedanliggende. I denne boken bivrer spørsmålet hvorfor borgerkriger er så mye forferdeligere enn ‘vanlige’ kriger. Hvor kommer den massive sadismen fra - skalpering, brenning, tortur, hakking med sabler, begravelser i levende live, utstikking av øyne, kastraksjoner, fanger kastet inn i masovner, hud skrellet av etter hete bad, voldtekter som rutine? 

Hvem var verst i den russiske borgerkrigen? 

I et forsøk på å oppsummere skriver Beevor:

Mer enn ofte representerte den hvite siden de mest fornedrede typer av arten menneske. Når det gjelder hensynsløs umenneskelighet, var imidlertid bolsjevikene uslåelige. 

KJEDEREAKSJON AV KATASTROFER 
Hver dag tynges Beevor personlig av dette spørsmålet, ser han. For begge sider - den hvite så vel som den røde - gjaldt det nemlig ikke bare å uskadeliggjøre fienden. «Den totalt andre» måtte ydmykes, tortureres, skremmes og drepes på de mest bestialske vis. I Spania femten år etter var det langt på vei likedan, skjønt der kostet krigen «bare» 500 000 liv. Og glem ikke Jugoslavia på 1990-tallet, 200 000 ofre. Mønsteret er uhyggelig. 
Beevor ser det 20.århundre som en kjedereaksjon av  katastrofer. Nå gjentar dette seg i Ukraina. Vi må spørre – er det linjer?

REDUKSJONEN AV «DE ANDRE»
12 millioner er tallet Beevor gir over ofre i denne krigen som startet senhøstes 1917 og varte til 1921. Disse tapstallene løfter den russiske borgerkrigen opp til en hovedakse i det 20. århundrets historie. Og gir Beevor et spenntak for en nyvurdering av hele århundret.

Beevor mener nemlig at borgerkrigen utløste en voldsspiral som ga gjenlyd fram til vår tid. Ganske særlig skapte krigen sjokkbølger i Europas middelklasser. Volden kan kaste lys over bitterheten og uforsonligheten i mellomkrigstidens konflikter. Mellom linjene skinner også gjennom at denne skrekken bidro til å kaste de europeiske borgerskap i armene på Hitler - som en siste forsvarsskanse mot revolusjonsdriften fra venstre. (Dette er et komplisert resonnement).

Dobbelt så mange ofre som nazistenes Endlösung - hvordan er det mulig?  Beevor gir ingen analyse av hvordan han har kommet fram til dette tallet, som er det høyeste denne anmelder har støtt på (og er forskjellig fra hva f.eks. Ian Kershaw mener). 

VOLDENS MASSIVE EGENDYNAMIKK
Interessant nok bekrefter Beevor en av Hannah Arendts observasjoner: Desto mer åpenbart at fienden ikke lenger representerer noen trussel, desto verre blir terroren og massedrapene. Volden drives framover av en rutinisert egendynamikk.

I en forsmak på nazistenes invasjon av Sovjet 20 år senere tvang Chekaen – bolsjevikenes politiske politi - sine ofre å grave sin egen grav og legge seg ned i dem for å få nakkeskuddet. Så neste lag oppå i blodpølen. 

Chekaen instituerte systematisk den totale forakt for menneskeverd, som totalitære bevegelser gjør til sin felles handlingskodeks. Total rettsløshet var følgen. Var du ‘kontrarevolusjonær’ hvisket det ut alle hemninger hos rødegardistene. 

Lenin forsvarte ødeleggelser og plyndring som en verdi i seg selv. Massenes rettferdige hevn. 

FOREGRIPELSE AV GENERALPLAN OST
Beevor nevner også keiser Wilhelm IIs ideer om å sulte ut folket i Ukraina for å få tak i kornkammeret der. Det var en idé nazistene forfulgte nidkjært i sin Generalplan Ost 20 år senere.Himmlers folkemordplan stipulerte et tap på 30 millioner slaviske undermennesker for å sikre ariernes «Lebensraum». (Norske SS-frivillige ble som kjent lovet gårdsbruk som «vernebønder» der for å sikre det ariske overmenneskets underleggelse av øst.)

Denne systematiske sammenligning med mellomkrigstidens ideologi-polariserte politikk utgjør et av de mange originale grep i dette verket. Perspektivet munner ut i spørsmålet hvordan og hvorfor terroren aksellellerte så voldsomt - så å si vokste organisk ut av krigens kaos. 

TERROR PRODUKT AV TALLMESSIG UNDERLEGENHET
For å sette sitt spørsmål i perpsektiv understreker Beevor at kriger ikke slutter med fredsslutningen. Første verdenskrig sluttet ikke i 1918, heller ikke den andre i 1945. Begge katastrofene fikk lange etterveer. På sett og vis sluttet ikke første verdenskrig før kommunismens sammenbrudd i 1989-91, for Sovjet-perioden er utenkelig uten den samfunnsoppløsning som tsardømmets krigføring under første verdenskrig utløste.

Litteraturen om Oktoberrevolusjonen er enorm, men svak på fortsettelsen. Voldsudådene må forstås som politikk med andre midler, først og fremst som utslag av mangel på kontroll. 

Felix Dzerzinskys hemmelig politi, Chekaen, ble etablert senhøstes 1917, da motstanden mot Lenins ekstremisme tiltok. Den polsk-ættede fanatikeren og Cheka-kommandanten hadde ofte ikke oppsikt med sine lokale håndlangere. Disse lokale rødegardistene, som etter kort tid talte 80 000, var ikke sjelden drivkraften bak de verste voldseksessene. 

Like ofte ligger forklaringen på volden i tallmessig underlegenhet. Når et mindretall vil underlegge seg et større område - slikt tilfellet ofte var fra 1917 til 1921 i Russland og i Spania 15 år etter  - vil voldseksesser bli en kompensasjon for territoriell  kontroll. 

Lenin var krystallklar på denne taktikken. Terror var den skarpeste form for klassekamp, sa han. Vold skulle skremme og utløse underdanighet langt utover hva tallet på soldater kunne makte. 

Lenin kommer i det hele tatt oss i møte i Beevors bok som en av den mest hensynsløse og voldsfanatiske herskere i hele århundret, på linje med Hitler. Førstnevnte døde for tidlig til å få laget GULag-leirene, men å se forskjeller i humanitet mellom han og Stalin, fortoner seg som de rene petitesser.

MAKTPOLITISK VAKUUM  
Så hvorfor lyktes det verken for statsminister Alexander Kerensky, leder for den provisoriske regjering etter tsarens fall i februar 1917, og de hvite generalene å knuse de tallmessig underlegne bolsjevikene? (Lenins parti fikk bare en fjerdedel av stemmene til den grunnlovsgivende forsamling i november 1917).

Forklaringen ligger mye i det maktpolitiske vakuum som oppstod etter Februarrevolusjonen i 1917, da tsar Nikolai II falt. (Slike maktlommer representerer en parallell til Weimar-republikkens sluttfase fra 1930 til 1933). Denne siste Romanov var en dyp-reaksjonær og viljesvak nobody, «uten intelligens eller karakter» (Beevor). 

Mekanismene artet seg slik: Tsardømmets administrasjon var allment hatet og gikk raskt i oppløsning. Særlig i landområdene fryktet politi, domsmakt og alle tjenestemenn for sine liv og dro hals over hode. Hjemvendte soldater, ofte totalt demoraliserte og traumatiserte, raidet systematisk alle alkoholutsalg og var livsfarlige i fylla. 

Beevor noterer med en viss overraskelse at den tsaristiske hæren ikke løftet en rifle til forsvar for monarkiet. Så foraktet var Nikolais regime.

KERENSKY MANGLET LEGITIMITET
Denne generelle samfunnsoppløsningen var sjansen bolsjevikene ventet på. Det åpnet for bolsjevikenes undergraving. Alexander Kerenskys liberale provisoriske regjering kunne intet gjøre. 

Den var i tillegg lammet av mangel på legitimitet. Kerensky ventet nemlig på et omforent regjeringsgrunnlag som den den nye orden i den grunnlovsgivende forsamling ville gitt ham. Konstitusjonsforsamlimgen var tiltenkt å møtes i januar 1918, men delegatene ble jaget hjem på rødegardistiske bajonetter.  

Nettopp denne normalisering av russisk politikk var det Lenin fryktet mest. Derfor blåste han viljekraft så nådeløst inn i bolsjevikpartiet for å ta makten ved et kupp og tilintetgjøre denne demokratiske reformen. Kort sagt: Uten Lenin ingen revolusjon, som banet veien for Stalins redselsregime. Det er essensen i Beevors fremstilling. 

DEN BEKLAGELIGE SKYTEFERDIGHETEN
I dag kan vi si: synd at intet attentat lyktes mot denne voldsbesatte diktatoren. (Anarkisten Fanya Kaplan kom temmelig nær sommeren 1918 etter at Lenin hadde fjernet den grunnlovsgivende forsamlingen og hans diktatur var åpenbart for alle. Lenin mistet bevisstheten men fikk bare skadet skulderen). 

Like mye som man kan man kan beklage det bayerske politiets slette skyteferdigheter under Hitlers kuppforsøk i november 1923. Hitler ble stanset og var bare en kule unna å bli ekspedert ut av historien. Dessverre fikk han også bare en skulderskade. Mannen ved siden av møtte døden, sies det.

HISTORIEN HENGER I EN TRÅD SOMMEREN 1917
Beevors skildring av borgerkrigens opptakt fra februar 1917 til januar 1918 gir ypperlig demonstrasjon av mangel på handlekraft og ideologisk bestemt virkelighetsflukt. 

Kerensky undervurderte bolsjevikene og la for mye vekt på deres tallmessige underlegenhet. Dertil kom som nevnt hans svake politiske grunnlag som førte til utsettelse av beslutninger og endte i handlingslammelse. 

Sommeren 1917 kunne han f.eks. lett ha eliminert Lenin. Bolsjeviklederen ante uråd, fikk Stalin til å barbere vekk flippskjegget og flyktet i eksil i Finland (du kan se hytta hans i dag).

Men Kerenskys enda mer skjebnessvangre akilleshæl var at han ville fortsette krigen på Ententens side. Han hadde ikke særlig valg. Hadde han gjort forsøk på fredsfølere med Tyskland/Østerrike-Ungarn, ville han sannsynligvis blitt møtt med kupp fra tsaristiske generaler.

LENINS GRENSELØSE KYNISME
Lenin budskap var det stikk motsatte: Fred, land og brød. Så viktig var slutten på krigen for Lenin at han gikk med på den ydmykende freden med Tyskland i Brest-Litovsk i mars 1918. Da ga han opp territorier som omfattet mesteparten av dagens Ukraina. 

Men disse slagordene skjulte Lenins renskårne kynisme. Lenin ville statliggjøre jorden, ikke gi den til bøndene. Da bøndene forstod dette, måtte han etablere Chekaen for å kue dem. Og hans slagord om all makt til de lokale rådene – sovjetene – var bare propaganda. De skulle ikke bli folkelige rådgivnings- og selvstyreorganer, bare hensynsløse gripehender for partiets kontroll med folket ovenfra. Det eneste løftet Lenin holdt, var freden. 

Det var Marx’ gamle fiende Mikhail Bakhunin som så denne bolsjevikiske maktbrynde femti år tidligere:»Hvis du tar den mest iherdige revolusjonære og gir ham absolutt makt, så vil han innen et år bli verre enn tsaren».

KRONSTADT - REVOLUSJONENS STØTTROPPER OG FORSVARERE
De første som så denne bolsjevikiske maktdegenerasjonen, var matrosene i marinebasen i Kronstadt i Finskebukta. De var bolsjevikenes kjernetropper da bolsjevikene tok Vinterpalasset i november 1917.I mars 1923 protesterte de mot partidiktaturet og ville ha frihet, særlig ytringsfrihet. 

Under ledelse av Trotsky kom rødegardistene over isen og massakrerte dem. Den lokale kommandoen hadde Mikhail Tuchasjevsky, senere marskalk som falt for Stalins kuler i 1937. Maktens degenerasjon igjen.

VERDENSREVOLUSJONEN
Lenin forsto at revolusjonens framtid lå i å få trukket Russland ut av skyttergravene, der hundretusener av soldater henslepte et liv i ufattelig fornedrelse (Russland tapte 2.5 millioner soldater i første verdenskrig). 

Her må vi ikke glemme at Lenins tenkning hele tiden var dominert av ideen om verdensrevolusjonen. Uten revolusjon i Vest-Europa var hans egen i Russland dømt til nederlag, mente han. Dette kan kaste lys over hans dristige politikk: Intet offer var stort nok, bare det kunne redde hans revolusjon. Her var Lenin både ideolog og pragmatiker. (Men Stalin så at en europeisk, særlig tysk, revolusjon ville gjøre Sovjet til en sekundær makt og redusere hans egen rolle. Derfor lekket han til tysk politi at de tyske kommunistene planla en oppstand i 1923. Det fortalte i alle fall min historielærer Wolfgang Leonhard oss. Han hadde gode kilder; han satt høyt oppe i DDRs politbyrå inntil han flyktet til vesten i 1948, som en av de første overløpere). 

DE HVITES FATALE FEILGREP
Beevors fremste eksempel på svikt i dømmekraft finner han hos de kontra-revolusjonære. 

At de hvite tapte krigen, forklarer han først og fremst med de tsaristiske generalenes totale mangel på forståelse for de russiske massenes lidelser og deres fattigdom. Og sin egen insistering på å fortsette krigen.  

Det var hele tiden uklart hva de hvite ville. Rulle tilbake land til de tidligere landeierne? (For å gi et inntrykk av forholdene: På 1800-tallet eide grev Dmitri Sheremetev 763 00 hektar og 300 000 livegne). Antakelig ja. Ville generalene gjeninnføre tsarveldet og rehabilitere den nær hjernedøde autokraten Nikolai II? Eller ville de akseptere Februarrevolusjonen i 1917, som fjernet ham og støtte en grunnlovsgivende forsamling, eventuelt under et konstitusjonelt monarki? Var general Kornilovs og admiral Kolchaks hær lite annet enn en reaksjonær fylking som intet hadde lært, intet sett og intet hørt?

DEN SKJØRE KOALISJONEN
Her er det viktig å huske på at de hvite utgjorde en skjør koalisjon. De hvite hadde et betydelig innslag av sosialrevolusjonære og mensjeviker (flertallsfraksjonen i bolsjevikpartiet). 

Lenin foraktet de som var uenig med ham, især de innen sitt eget parti. Mensjeviker og sosialrevolusjonære var folk som kunne vært en naturlig del av Lenins kampfellesskap, men mange gikk over til en vaklende allianse med de hvite fordi de fryktet Lenins totalitære holdninger og diktaturet som var blitt etablert i Petrograd. 

Lenin nasjonaliserte alt, fra land til stor- og småindustri, erstattet politi og domsmakt med rødegardister og drev klappjakt på alle «borgerlige» elementer, meget bredt definert. 

De forstod tidlig at med denne terroren ville Lenin ville kvitte seg med dem etter at han hadde eliminert de liberale. Derfor ble de med i de hvites skjøre koalisjon. De så rett om Lenins behandling av sine fiender, skulle det vise seg.

ENDELØS BRUTALITET
Her bringer Beevor inn individene i historien. De hvite generalenes blindheter viste seg tydeligst i gjeninnføringen av tsar-hærens straffemetoder: slag med glatt hånd i ansiktet og offentlig pisking med lærrem. 

Intet var mer hatet enn nettopp disse avstraffelsesmetoder, og da de ble gjeninnført i den hvite armeen, økte deserteringene massivt. Det var praktisk talt umulig å fortsette krigen, og det samme gjaldt mer og mer borgerkrigen etterpå. Bondesoldatene ville hjem og ikke dø for et råtne regimer, enten det var tsaren eller reaksjonære generaler. At generalene fortsatte sin kadaver-disiplin, bare pustet liv til deserteringen. 

Dessuten lot de det bli kjent for finnene og balterne at deres land fremdeles var å betrakte som deler av det russiske imperium. Det kampfelleskap mot de røde som kunne ha oppstått med en mer åpen holdning til nasjonal selvbestemmelsesrett, kunne ha blitt utslagsgivende mot Lenin, men reaksjonen styrte.

KNUSENDE ANTISEMITTISME
Dertil kom anti-semittismen, som den hvite hæren var breddfull av - i kjent russisk stil. Det var et betydelig innslag av jøder blant mensjevikene og de sosialrevolusjonære - av naturlige grunner i et land tynget av pogromer. Disse spenningene svekket de hvite til kjernen.   

Men Beevors skildring av de dyptgående indre spenninger hos de hvite etterlater liten tvil: de hvite hadde et bedre militært lederskap til å begynne med (inntil Trotsky kom i gang). Men generalene hadde en begrenset appell til de store masser fordi de ikke forstod dybden i forakten for det gamle regimet og lengselen etter fred. 

De røde hadde en fordel av å være mer geografisk konsentrert (de hadde sitt kjerneområde fra Volga til den russiske vestgrensen). Det gjorde det lettere å få fram forsyninger på jernbanen. Trotsky ledet krigen fra sitt militære spesialtog.

ENORMT TERRITORIUM
Den russiske borgerkrigen spilte seg ut seg over et enormt territorium – fra Murmansk i nordvest til Vladivostok i øst og Don-basssenget og Det kaspiske hav i sør. Borgerkrigen ble tidlig internasjonalisert. Fra øst sendte Japan inn 70 00 mann og hadde planer om å bli værende.

Marineminister Winston Churchill sendte inn to regimenter fra Murmansk-Arkhangelsk. Tanken var å knytte sammen med de hvite troppene fra sør, men det mislyktes. I neste krig ble Stalin og Churchill allierte. Det må ha vært en underlig stemning mellom de to. Den sovjetiske diktatoren visste naturligvis at Churchill var en av de første til å forsøke å tilintetgjøre hans regime. Churchill sa at han var villig til å inngå fellesskap med djevelen, om det så var, for å nedkjempe nazismen. I en felles fiende fant de hverandre.   
  
RUSSLAND UTENFOR EUROPA - IGJEN
Finnes det linjer fra denne katastrofen til Russlands invasjon i Ukraina i dag? 

Beevor gjør et poeng av at borgerkrigen betydde starten på moderne ukrainsk nasjonalisme. Som vi har sett, mente han at også krigen utløste en voldsspiral og et menneskesyn som så på mennesket som en lett utbyttbar monade, og som delte menneskene opp i ‘verdige’ og ‘uverdige’ klasser og raser som ble kandidater for massemord - som ‘forhenværende mennesker’, som Lenin kalte sine fiender.

Disse kontrasterende men i logisk struktur beslektede menneskesyn, kom til å prege hele århundret. De fikk sine mest karakteristiske representasjoner i de to artsbeslektede totalitære regimene, nazismen og stalinismen.

Den tyske nazismen ble nedkjempet i 1945 og er i dag politisk død og spedalsk. Med Putins regime i dagens Russland diskuteres det over hele verden om vi ser en gjenoppdukkende totalitær tendens der, endog relatert til nazismen og fascismen. 

Akkurat dette punkt - om regimekjennetegnene - lar vi ligge her, men introduserer i stedet dette perspektivet:

RUSSLAND SOM AVART
Etter det europeiske nullpunkt i 1945 ble det gjort systematiske forsøk på å sivilisere krigen og sikre freden. Styrking av folkeretten, FN, Lemkins folkemordkonvensjon i 1948, FNs universelle menneskerettighets-erklæring samme år, Genevekonvensjonene om krigsfangers rettigheter i krig – disse normformuleringene og institusjonene var del av forsøket på å transcendere krigens vanvidd. 

En kort stund på 1990-tallet så det ut som om Russland ville slutte seg til det europeiske demokratiske verdifelleskapet. Med Putins nostalgiske post-slavisme med imperialistiske drømmer, er dette håpet brutt. Det synes åpenbart at Russland på ny har fjernet seg fra den europeisk humanistiske og liberale orden. 

Landets hensynsløshet og brutalitet i Ukraina fikk sine forløpere i Tsjetenia og i Syria, der sivile -i Ukraina høygravide mødre på båre - også ble krigsmål. Russland fører krig som villskap satt i system. 

Vi må konstatere at den siviliseringsprosessen som ble forsøkt i Europa etter 1945, aldri nådde Sovjet eller Russland. 

Antony Beevors tett kildebelagte studium av sivilisasjonsfallet i øst fra 1917 til 1923 - underlig underbelyst til nå - setter denne perioden inn i et all-europeisk perspektiv som gir oss linjer vi sjelden har sett. Det er en politisk og intellektuell begivenhet. 
--

Antony Beevor, 
Russia. Revolution and Civil War 1917-21
London: Weidenfeld & Nicolson 2022, 576 s

--


Tilbake til toppen