Kapitalismens miljøbevissthet – en påminnelse

Miljøavtrykk som motivator

Matvarekjeden Kiwi var nokså tidlig ute her til lands med å forsøke å bremse kunders plastforbruk. Deres klimavennlige løsning var å innføre papirposer som et miljøvennlig alternativ til plastposen, mot at kunden betalte litt ekstra. Dette virker som et godt tiltak, men det tok ikke lang tid før en dansk rapport viste at miljøavtrykket per pose var langt større for papirposene enn for de ordinære plastposene. Miljøsjefen i COOP Norge poengterte ifølge NRK at «… det var viktig for kunden å kunne velge» og at «… symbolikk er viktig for miljøkampen.» . Dette kan leses som at miljøavtrykk ikke var den primære motivatoren for papirposene, men heller å gjøre kundene fornøyde.

Fra plast til papir

Et annet eksempel kunne ses hos McDonalds som for litt over et år siden erstattet plastsugerør med papirsugerør. Dette tiltaket viste seg heller ikke å være like miljøbevisst som vi ble ledet til å tro: Mens de gamle sugerørene kunne resirkuleres kan ikke de nye, «miljøvennlige» alternativene det. Kjeden erstattet altså et resirkulerbart materiale med noe som forsterker bruk-og-kast-kulturen vi så gjerne ønsker å redusere.

Eksemplene på bedrifter miljøtiltak er mangfoldige og virker å følge en nokså predikerbar fremgangsmåte: Du som kunde kan velge et alternativ som likner et mer miljøbevisst forbruk, gjerne mot en liten tilleggskostnad, og senere rapporter avdekker at tiltaket har liten eller ingen positiv effekt på miljøet.

Økonomiske prinsipper

Det vi ikke må glemme oppi alt dette, er at bedrifter opererer etter økonomiske prinsipper. Innfører en bedrift et miljøvennlig tiltak eller produkt, er dette fordi de ser sitt snitt til økonomisk vinning, og om det koster bedriften mer, må forbrukeren som regel ta regninga. Dette er – i seg selv – ikke nødvendigvis problematisk eller oppsiktsvekkende. – Få bedrifter er tross alt designet for å tape penger. Problemet oppstår når vi ser hva de psykologiske konsekvensene av denne typen symbolpolitisk miljømarkedsføring er: Vi – som forbrukere – letter vår dårlige samvittighet og føler vi tar et tak for miljøet via tiltak som har liten, ingen, eller potensielt negative konsekvenser.

Passivisering

Denne formen for passivisering er velkjent og har blitt observert i økonomiske studier. Et eksempel er hentet fra barnehager i Haifa, Israel som ønsket å få bukt med at foreldre kom for sent for å hente barna sine. Et tiltak som ble utprøvd var å innføre en liten bot til foreldre som kom mer enn 10 minutter for sent. Tanken bak bøtene var god: Et økonomisk insentiv burde redusere den uønskede atferden. Resultatet viste derimot det motsatte: Etter at bøtene ble innført doblet antallet forsentkomminger i barnehagene seg.

Endring i insentiver

Dette virker kanskje merkverdig – foreldrene tapte tross alt penger på å komme for sent. En presentert forklaring på observasjonen var at foreldrene opplevde en endring i insentiver: Før bøtene fikk foreldre som kom for sent dårlig samvittighet fordi de hadde brutt en sosial norm og utsatt personalet for unødvendig arbeid. Men, med en liten bot ble hele insentivmønsteret endret, og foreldre kunne se forbi sin dårlige samvittighet mot en liten avgift. Så, hva har barnehager i Haifa med miljøkamp å gjøre?

Når symbolske miljøtiltak  får negative miljøkonsekvenser

Bedrifter virker å benytte en liknende fremgangsmåte i sine miljøsaker ved å lansere små, symbolske miljøtiltak, gjerne med en tilhørende avgift til forbrukeren. Når vi gang på gang ser at tiltakene som lanseres ofte har minimale, ingen, eller – i verste fall – negative konsekvenser for miljøet, er dette problematisk. Når vi i tillegg ser – som i barnehagene i Haifa – at denne formen insentivendring tilsidesetter normer og samvittighet slik at vi potensielt kan opprettholde forbruk med god samvittighet, er dette en oppskrift på økt miljøproblematikk.

Lett å passivisere egen miljøbevissthet

Det er allerede lett å passivisere egen miljøbevissthet når bedrifter og industri har de utslippene de har, og ethvert miljøtiltak på politisk og bedriftsnivå til enhver tid virker å falle tilbake på oss, forbrukerne. Det er også enda lettere å skrinlegge aktivismen når de små tiltakene vi blir presenterte for via bedrifter er rent symbolske og attpåtil letter vår samvittighet.

Trenger miljøtiltak som ikke er forenelig med økonomisk vinning

De miljøtiltakene vi sårt trenger er ikke forenelige med økonomisk vinning. Vi er allerede på overtid og trenger tiltak som bremser utslipp, ikke som genererer økonomisk overskudd. Vi må heve debatten fra enkeltindividets forbrukeratferd til industrien og markedskreftenes store påvirkning på miljøet. Et sted å starte er kanskje å rokke ved den kapitalistiske grunntanken i markedets miljøpolitikk.