Hvorfor demokrati?

Hvorfor, med andre ord, det menneskerettsbundne, representative folkestyret er verdt å forsvare. 

Her er et forslag til noen påminnelser.

1. Maktforfallets problem

Det representative, menneskerettsbundne demokratiet er den eneste styreform som seriøst konfronterer det klassiske maktens problem: at makt korrumperer og absolutt makt korrumperer absolutt. 

Fra Montesquieus lære om tredelingen av makten i dømmende, lovgivende og utøvende makt, over den amerikanske revolusjonens forfatnings-tenkning (særlig James Madison) – til dagens demokratiske konstitusjoner – demokratiet er den styreform som best kan tøyle maktmisbruk og gjennom valg stoppe autoritære ledere. (Men vi har sett hvordan også demokratier lett kan bli forsvarsløse overfor sine fiender, som f.eks. Mussolini fra 1922-24 og Hitler i 1933). Den suksessive utvidelsen av stemmeretten i Norge fra 1814 til i dag er paradeeksempelet på utvidelsen av vanlige folks mulighet til å bedre sine kår. 

Alle totalitære og autoritære systemer fra Lenin/Stalin over Hitler og Mussolini og Franco til Mao og Pol Pot viser hvordan masseovergrep og folkemord er en naturlig følgesvenn i systemer der kritikk og motstemmer undertrykkes. Uten systemer der makt ved hjelp av institusjoner – grunnlovfestede politiske og sivile rettigheter – kan møtes med motmakt, er vi prisgitt vilkårlighet og overgrep.

2. Den enkelte persons frihetsrom

Demokratiet er den styreform som gjennom sitt gulv av rettssikkerhet, frihet og rettigheter gir det enkelte mennesket videst rom for å utvikle sine evner, finne sin identitet og leve et verdig liv. Liberalt demokrati er den styreformen som gir folket mulighet til selvstyre og derigjennom bli myndige statsborgere.

John Dewey er den som klarest har formulert denne innsikt: Demokratiet er den styreform som best gir rom for det enkelte mennesket selv å forme sitt syn på det gode liv og selv strebe etter å virkeliggjøre det. Demokratiet er derfor ikke bare et beslutningssystem. Det er også en sivilisasjonsnorm, «a mode of associated life», som han sa det, hvor den enkelte samarbeider med andre om felles mål og slik oppøver demokratisk trening og kompetanse. 

I dette liv i sivilsamfunnet inngår undersøkelser, debatt og evnen til å lytte til andre – og med det grunner for toleranse for andres syn. At et slikt mål om det beste argumentets forrang ikke alltid realiseres, og ofte synes utopisk - er ikke et argument mot å se denne målsetting som en regulativ idé, som Immanuel Kant formulerte det. 

Dewey mener at demokratiet hele tiden må debatteres og forbedres i lys av ny erfaring og endrede samfunnsforhold. Utdanning blir derfor «demokratiets kirke». Han er klar på at individet best utvikler sitt potensial til det fulle i et sosialt demokrati. Han tar derfor til orde for en demokratisk velferdsstat hvor også arbeiderne kan ta full del i formingen av egen arbeidsplass. Dette hindrer ikke at det er lett å se at store forskjeller mellom folk også følger demokratier, om enn i ulik grad. Dette er den store utfordring for dagens demokratier. Uten ytrings-, ånds- og forsamlingsfrihet vil vi ikke være i stand til å finne vår egen identitet og heller ikke skue sannheten. 

Som John Stuart Mill sa det i On Liberty i 1859: «Vi kan ikke vite hva som er sant uten at vi har hørt andres mening og lyttet til motforestillingene.» Derfor er alle typer kommunikasjon som appellerer til folks umiddelbare reflekser og fordommer demokratiet fremmed. Med andre ord alle former for populisme. Demokratiet forutsetter arenaer for refleksjon, prøving og veiing av argumenter, og må ha prosedyrer for slik avveining, inklusiv et mest mulig autonomt rettssystem. Bare slik kan «det beste argumentet» ha håp om å vinne fram. 

3. Demokratiets bevegelighet

Gjennom frie valg som gir minoriteter sjansen til å bli majoritet, er demokratiet den styreform som gir undertrykte grupper rom til å organisere, til å protestere og derigjennom til å forbedre sine livsvilkår. 

Dette skaper betingelser for stabilitet og fredelig konfliktløsning fordi minoriteter kan bli majoriteter og/eller vinne fram med sine krav om rettferd. Arbeiderbevegelsen, religiøse lekmannsbevegelser, bevegelser for språklige rettigheter, kvinnebevegelsen og borgerrettsbevegelsen i USA er klassiske eksempler på bevegelser nedenfra som har vunnet fram i ly av demokratiske prosedyrer, derunder sivil ulydighet.

4. Demokratiets forankring i vitenskapelighet

Demokratiet er bygd på rasjonalitet: at kunnskap skal styre politiske veivalg. Demokratiet er den eneste styreformen som systematisk kan og vil endre politisk linje i lys av ny erkjennelse. At miljøbevegelsen hittil har hatt vansker med å vinne fram med sin vitenskapsbaserte kritikk av forbruks- og utslippssamfunnet, er intet argument for å gi opp demokratiet. 

Platon ville løse folkets villfarne uvitenhet med filosofkonger som hadde en særlig trening og innsikt i hva som er sannhet. (De skulle ikke eie noe og dermed ha interesser utenom sannheten og dertil ha et ryddig seksualliv. Noe annet kunne forstyrre deres fornuftige skue). De eneste som har støttet en slik tanke er noen få filosofer. «Quis custodiet ipsos custodes», sa de gamle romere. Hvem vokter vokterne?

Lenin var inne på en slik tanke om filosofkonger gjennom teorien om heltidsintellektuelle partiledere som hadde en overlegen innsikt i forhold til vanlige folk. Vi så hvordan det gikk. Kommunismens tragedie i det 20. århundre var at den ikke hadde mekanismer til hinder for personlig galskap og maktbrynde (for eksempel Stalin) – og heller ikke åpne kunnskapssystemer som kunne korrigere feilsatsinger i økonomien, eller åpen debatt eller kritikk av irrasjonalitet, fordommer og forfølgelser.

Derav en økonomi som stagnerte og ikke kunne skape nydannelser, og som førte til massive miljø-ødeleggelser (kfr. den tørrlagte Bajkalsjøen). Demokratiet er argumentativt basert. Det hindrer ikke at det i ly av ytringsfriheten kan spres kunnskapsløshet, sannhetsforakt og sammensvergelseshysteri (for eksempel Trump). Konklusjon: demokratiet må hele tiden kjempes for.  

5. Demokratiets respekt for ulike trosformer

Demokratiet er den styreformen som gir videst mulig rom for ulike religioner. Åndsfrihet er demokratiets fremste sivilisasjonsnorm. Nettopp fordi demokratiet ikke gir en religion forrang framfor andre, bidrar demokratiet til å dempe potensielle religionskontroverser. 

Det hindrer ikke at religiøs forfølgelse kan blomstre i demokratier. Modis diskriminering av muslimer i dagens India ut fra en autoritær hinduisme, er ett eksempel. Minoriteter kan forfølges i demokratier - dette er demokratiets mørke side (kfr. hva det norske storsamfunnet har gjort mot samer og romer).

6. Den demokratiske freden á la Immanuel Kant

Demokratier angriper sjelden hverandre, men forsvarer seg overfor autoritære og/eller totalitære fiender. Det hindrer ikke at demokratier, ofte i ly av demokratiske prosedyrer, kan ha en mørk side og stå for de verste overgrepene overfor andre (jfr. kolonialismens herjinger og USAs rolle i Latin-Amerika).

Fra Kleistenes’ innføring av det athenske demokratiet i år 507 fvt. – som bare omfattet mellom 10 og 15 % av befolkningen – til dagens mange varianter, er idealet likevel det samme: folkestyrt oppdeling av makten for å bygge diker mot tyranniet.

Det er en arv vel verdt å forsvare.