Lederløs makt

Alle kjenner vel til Martin Luther King?

Vi kjenner alle de klassiske protestnavnene: Martin Luther King, Jr., Andrei Sakharov, Daila Lama, Lech Walesa, Vaclav Havel, Daniel Cohn-Bendit, Rudi Dutschke, for ikke å snakke om Nelson Mandela. Noen kanskje vil kanskje også huske Chai Ling fra Den himmelske freds plass i 1989.
Fra 60-tallet av dominerte de utenriksnyhetene. De stod som samlende symboler for sine saker. De var kjent. De inspirerte.

Men nå?

Jo, vi vet om Joshua Wong, paraplylederen fra Hong Kong i 2014, og vi har så vidt lest om general Mohamed Hamdan Dogolo i Sudan, mannen som leder de militære kuppmakere som avsatte diktatoren Omar al-Bashir. Etter drapene på mer enn 150 demonstranter i Khartoum 3. juni ble vi kjent med hans ansikt. Men ellers?

Sceneskifte
Jeg våger påstanden at vi nå står overfor et grunnleggende sceneskifte i vår forståelse av revolusjoner av politiske oppløp. Bakgrunnen er de nye sosiale mediene og den mobiliseringseffekt de har – nedenfra. Revolusjonen i Kiev viste deres makt. Her ligger også den frykt som ledere av typen Putin nærer for plutselige bevegelser i massene. Mobiltelefoner er blitt regimetrusler. Derfor hans repressive linje overfor protester (jfr. drapet på opposisjonslederen Boris Nemtsov.)

Den nye spontaniteten
Algérie – hvem vet hvem som stod bak de enorme demonstrasjonene som kastet den sykelige Bouteflika fra makten? Sudan? Hong Kong? Hele tiden lederløse masser som synes å være omsluttet av ett mål: bedre levekår, rettferd, mer transparent makt.
Demonstrasjonene på Tharir-plassen i Kairo endte i tragedie; også de var drevet fram hovedsakelig lederløst. For ikke å snakke om de franske gulvestene som i måneder nå har lekt katt og mus med fransk opprørspoliti. Voldelige, men hvem kan si hvilke ledere gulvestene har?

Massesjelen og de godtroende
Studiet av massefenomener er gammelt i den politiske sosiologien. 1890-tallet stod for den første fasen i det systematiske studiet av masseaksjoner. Men de gamle romere kjente til massenes uforutsigbarhet og forordnet brød og sirkus for å holde dem i ro.

På 1890-tallet kom kravene om dypere folkestyre i takt med arbeiderbevegelsens frammarsj. Det førte til forsterket press for stemmerettsutvidelser (Norge fikk mannlig stemmerett i 1898).

I 1895 kom den franske sosialpsykologen Gustave Le Bons klassiker «Massenes æra», «L’ére des Foules». Der dissekerte han de nye massemanifestasjonene ut fra ren frykt: Massene som handlet på basis av enkle bilder. De var irrasjonelle, godtroende, lette å forlede, formløse; lot seg drive til ytterligheter av kollektive hallusinasjoner. I tråd med epokens interesse for det ubevisste sjeleliv, mente man massene var drevet av før-rasjonelle behov. I slike ansamlinger mister individet sin egenart og lar seg drive med av en «massesjel» klar til å fanges opp av demagoger.

Isolert fra primærbånd, ukritisk til slagord og til appeller og fordommer, blir disse nye masser en mørk kraft i politikken. Det er nok av vitnesbyrd om mennesker som under nazismens massemøter «mistet seg selv».

Ingen anfører, ny makt
I mai 68 merket statsminister Georges Pompidou at studentbevegelsen var uten klare lederhierarkier. Dette særtrekk, sammen med studentenes allianse med Renault-arbeiderne i Bilancourt, gjorde demonstrasjonene livsfarlige for de Gaulles republikk. Pompidou visste ikke hvem han kunne forhandle med. Derfor ga langt mer enn normalt i slike streikeslag.

Situasjonen er ikke ulik den Emmanuel Macron nå står overfor vis à vis de gule vestene. Det blir interessant å se om historien gjentar seg.