Mens brexitdebatten raser, glemmer britene sine hjemløse

Få byer i England viser klarere enn universitetsbyen Oxford de til dels voldsomme sosiale og økonomiske forskjeller i øyriket. Rundt hjørnet fra mitt college har to slitne menn slått seg til under et lag av tepper. To fluktstoler tjener som sittegruppe. Tigerkoppen er klar. Når det regner, trekker de seg inn under et regnslag og fremstår som noe i nærheten av en militær teltleir. For det meste sover de. Halvt oppslått ligger en krøllet utgave av James Joyces«Dubliners.

Politiet lar dem være i fred. Folk viker hensynsfullt unna. Men jeg ser ikke så ofte at folk gir penger. Fem meter unna ligger et brasseri med de mest utsøkte lunsjer.

Lenger opp i gaten, ved teateret der de nettopp har spilt Macbeth, har to andre slått seg til. Deres leie tar nærmest ti meter av fortauet. Ingen forstyrrer dem heller. De er blitt del av gatebildet. Normalt.

Dette er de synlige utslag av den sosiale krisen i dette øyriket. Tallet på mennesker som er avhengig av stasjoner for matutdeling for å holde sulten stangen, ligger nå på en million. 79.000 lever i midlertidige husværer, fordi de ikke har noe hjem. Og for første gang er tallet på familier i arbeid som lever under fattigdomsgrensen, høyere enn tallet på arbeidsløse og pensjonister i samme situasjon. Det er New Statesman som gir disse tallene.

«Austerity – sparsomhet»
De to siste statsministrene, Theresa May og Boris Johnson, har begge slått an sosialreformatoriske toner i sine tiltredelsesforedrag («et England for alle», etc.). Men en ytterst uheldig side av Storbritannias brexit-bruduljer, er at denne krisen får for lite oppmerksomhet.

Mer enn et tiår er gått siden den konservative finansminister George Osborne proklamerte «austerity» – sparsomhet, nøysomhet – i de offentlige budsjetter. Bakgrunnen, sa han, var finanskrisen i 2008. Til dels drakoniske kutt i velferdsytelser fulgte. Offentlig sektor skulle «gjøre mer med mindre». Da Storbritannias budsjettunderskudd endelig ble fjernet og «austerity» lettet – to er etter at dette ble lovet – kalte Osborne programmet «et nasjonalt løft». Men samtidig var effektene ikke lenger å skjule.

New Statesman har i en lengre serie påvist følgene av denne politikken: Lukking av legesentra (ned 450), stengning av kontorer for hjelp til unge tidlig i arbeidslivet, flere hindringer for folk som ber om trygdeytelser (f.eks. tvungen bruk av IT som virker fremmedgjørende for eldre), nedbygging av bibliotek og lignende.

Kirken reagerer
En gang ble den anglikanske kirken ansett som lite annet enn «the Tory party at prayer», det konservative partiet samlet i bønn. Men det er lenge siden. Nylig uttalte erkebiskopen av Canterbury, Justin Welby, at «det er kløfter i vårt samfunn som de mest sårbare faller i. Nøysomhetspolitikken knuser de svake, de syke og mange andre».

FNs spesialrapportør for fattigdom og menneskerettigheter, jusprofessor Philip Alston, fant de rene u-landsforhold i det nordøstlige England. Han sa at regjeringen la for dagen en «systematisk blindhet», og at nøysomhetspolitikken ikke kunne betraktes som noe annet enn ren ideologi. Toryene som «the nasty party».

UK har en av de største økonomiene i verden. «Austerity» var et valg. Denne politikken har undergravd offentlige institusjoner over hele linjen. Det nasjonale sykehusvesenet, NHS, har imidlertid fått friske midler (lovet økning med 3,4 prosent hvert år). Men sannheten er at nøysomhetspolitikken ikke er avsluttet. Den er bare mildnet. De 12 milliarder pund i kutt som ble annonsert i 2015 står ved lag. Theresa May lovet et samfunn for «de mange, ikke de få».

Finansiell frihetserklæring
Det er langt igjen dit i dette forunderlig klasseridde samfunnet som nå (muligens) forlater EU. Blant brexiterne er det folk på den ytterliggående høyresiden som anser bruddet som en finansiell frihetserklæring. Nå kan de endelig lage et «Shanghai-on-the-Thames», et finans- og frihandelsparadis uten EUs arbeiderlovgivning og sosiale charter. Det var kanskje ikke det hun ventet, alenemoren i Newcastle som ikke har råd til bussen, da hun stemte «leave». Og ennå har ikke denne erkjennelse synes å ha nådd langt inn i Labour.

England står foran noen skjebneuker. Landets politiske klasse har oppvist en form for politisk striptease vi aldri skulle trodd var mulig i et så stabilt demokrati.