Democratic representation of dependent claim makers
I situasjoner der vi har størst behov for gode velferdsordninger, er vi ofte minst i stand til å påvirke politiske beslutninger. Representasjon av mennesker som er avhengige av hjelp for å fremme politiske krav er et alvorlig, men i stor grad oversett demokratisk problem.
Med utgangspunkt i et unikt innblikk i politikkutformingen for utviklingshemmede viser denne artikkelen hvordan avhengighet av hjelp til å hevde interesser former mulighetene for politisk innflytelse. Den viser at reell demokratisk representasjon forutsetter at beslutningstakere evner å identifisere seg med marginaliserte grupper, har kunnskap om deres særskilte utfordringer og behov, og at samfunnet etablerer særlig sterke ansvarlighetsmekanismer. Involvering av funksjonshemmede selv er avgjørende for å oppfylle disse betingelsene.
Publisert i Forskningsaktuelt i går kl. 14:40:33 | sist oppdatert i går kl. 14:46:42
Forfatter
Kjersti Skarstad
Tidskrift
Journal of Human Rights
Abstract
Despite its focus on politically underrepresented groups, the representation literature has excluded persons (e.g., those with cognitive disabilities and severe somatic diseases) who temporarily or permanently cannot make political claims and represent themselves independently. I conceptualize these persons as dependent claim makers and argue that their inclusion in the literature is vital for understanding how citizens can have their interests attended to in all phases and variations of life. I propose and specify a theoretical framework for understanding dependent claim makers’ (lack of) substantive democratic representation, focusing on public policymaking processes. Building on unique interviews with civil servants and a minister in charge of creating a new governmental policy on the human rights of persons with intellectual disabilities in Norway and my own participation in this process, I suggest how representation can take place by emphasizing policymakers’ identification with the underrepresented group and knowledge on group-specific operationalizations of general policy goals, and by implementing mandatory accountability mechanisms.