- Å kunne se faget sitt i praksis skaper en utrolig motivasjon

Les mer om internships her →

Fred og Konflikt er et så bredt tema at det er vanskelig å vite hvor jeg skal begynne når noen spør meg hva jeg studerer. Selv om fagene er ultra relevante og pirrer mitt interessefelt noe voldsomt, kan det likevel være vanskelig å vite hvordan i alle dager dette faget fungerer i praksis. Dette spørsmålet stilte jeg meg selv flere ganger i løpet av andreåret på bacheloren. For hva betyr det egentlig at en stat opplever et coup d’etat? Hvordan spiller fattigdom egentlig inn i dannelsen av konflikter? Og hva i alle dager er greed versus grievance? 

Jeg kjente veldig på et ønske om å skaffe meg praktisk erfaring. Å kunne se hvordan verden bedres her og nå. Hvordan mennesker legger sjelen inn i et område for at menneskene som bor der skal få det bedre. Det er dette som er «fredsdelen» av freds- og konfliktstudier, og få ting har gledet meg mer enn å se disse menneskene i praksis – og ikke minst å ta del i det selv! 

Får brukt studiene i praksis

Jeg har startet i et internship ved sikkerhetsavdelingen hos Kirkens Nødhjelp, eller NCA som det også kalles. NCA er en humanitær organisasjon som jobber i nesten 30 land. Og med et hovedkontor i Oslo med bare 150 ansatte er det mye å gjøre. NCA jobber innen en rekke felt, som kjønnsbasert vold, vann og hygiene, jobbskaping, fredsskaping og mye mer. Med over 800 ansatte utenriks er det ikke lite å gjøre for sikkerhetsavdelingen med to ansatte på hovedkontoret. Men hvordan jobber egentlig humanitære arbeidere og hvordan forsikrer vi at de kan fortsette arbeidet sitt selv om landet de jobber i er kaotisk? Dette spørsmål har jeg fått erfart og tilnærmet meg disse siste ukene.

Jeg kan med sikkerhet si at jeg har undervurdert humanitære arbeidere. Hos NCA jobber de i land som er i krig, har kommet ut av krig eller har lite, til ingen statlig kontroll. I områder hvor opprørsgrupper som Al Shabab, Islamisk Stat, Taliban, Boko Haram (og mange flere) opererer for fullt. Det er ingen enkel oppgave å sikre at både det NCA ønsker å oppnå, samt at arbeiderne og folket rundt dem får en så trygg hverdag som mulig i ellers utrygge omgivelser.

Det er her faget mitt kommer til unnsetning. Terrorism and counterterrorism, konfliktløsning og fredsarbeid, religion i krig og fred, folkemord og massevold (konflikt, regimer og ideologier), er emner og temaer vi har hatt på studiet, og som har vært til stor hjelp. Dessverre har jeg ikke sett mye bruk for hvorfor neorealisme er verre eller bedre enn klassisk liberalisme, men det dukker nok opp. Å kunne se faget sitt i praksis og hvordan det faktisk blir brukt, er noe for seg selv. Det skaper en utrolig motivasjon og en lyst til å jobbe mer, og ikke minst studere mer. 

Rundt meg sitter eksperter innen en rekke ultraspennende land som vi leser om daglig på ONH. Daglig stiller jeg hundre spørsmål og snakker med så mange jeg kan, inkludert vaskehjelpen. Å se folk jobbe med akkurat det feltet du interesserer deg for, gir et håp om at det faktisk kan bli deg en dag. En liten "side note" er at internship er et eldorado for nettverksbygging.

Tett på krisene

I skrivende stund er det mandag, og i helgen detonerte en bombe i Mogadishu, Somalia. NCA har utstasjonert en rekke avdelinger som jobber i området. Heldigvis var ingen av NCA sine arbeidere til stede under angrepet. Å se hvordan prosedyrer settes i gang og analyseringsarbeidet gjennomføres er gull verdt for en som ønsker dette som fremtidig arbeidsområde. Det er også utrolig spesielt å se hvordan slike situasjoner påvirker organisasjonen og menneskene i den. 

Det er lett for oss i Norge å bli apatisk når vi leser om slike katastrofer. Det virker så langt unna og fraværende og det kan være vanskelig å føle noe som helst annet enn «å nei, så fælt». Kanskje er det forståelig også. For det kan være vanskelig å bry seg om hver enkelt hendelse i verden, og ikke minst kan det være mentalt utmattende. Men når slike situasjoner oppstår på kontoret og prosedyrer settes i sving, kommer Mogadishu plutselig mye nærmere.  

HEAT

Før arbeidere skal ut i felt i slike land som Somalia, Afghanistan, Mali eller andre områder kategorisert som høyrisiko, må de gjennom et kurs kalt for Hostile Environment Awareness Training. Også kalt for HEAT. Kurset er spesiallaget for feltarbeidere som skal jobbe i områder hvor krig og opprør herjer. Steder hvor kidnapping eller væpnet angrep er en reel trussel. Jeg kom akkurat i tide til å være med å arrangere dette kurset. I løpet av en uke lærer feltarbeiderne om førstehjelp, selvforsvar, hvordan forhandle med militskommandater og fiendtlig politi. De to siste dagene er Action-On. Det er to dager hvor deltagerne gjennomgår en intensiv løype med alt de har lært, pluss litt til. 

De vet ikke hva de går til, og det å ikke vite er for flere veldig skummelt. De blir pushet både mentalt og fysisk på en måte som er så nærme en reel situasjon man lovlig kan komme. Det viktigste under denne løypen er ikke nødvendigvis å skremme deltagerne, men at de skal få en mestringsfølelse og noe de skal huske tilbake til om det verste skulle skje i felt. For mange er dette et utrolig vanskelig kurs hvor tidligere traumer og psykiske sår kommer tilbake. Flere av deltagerne har flere års erfaring og sett mye de skulle vært foruten. Dette kurset er også for dem. Den eneste måten å overkomme angst og frykt på, er å møte den «head-on» og det får de gjort her under kontrollerte omgivelser med folk som er spesialister i sitt felt. Dette har uten tvil vært noe av det mest spennende jeg har vært med på.

Fun fact: Jeg hadde rollen som en milits som fikk hele øvelsen i gang. Uten å gi bort for mange detaljer for mulige fremtidige deltakere, så inkluderte rollen min en varebil og mulighet til å leke fæl. Kort sagt – det ble en klein dag på jobben da jeg så alle igjen etter øvelsen

- Tør å være nybegynner

Avslutningsvis kan jeg nevne at jeg skrev mesteparten av dette i den andre uken av internshipet mitt. Jeg har allerede lært så utrolig mye og våkner omtrent hver dag med en nysgjerrighet for hva dagen bringer. Tunge dager eksisterer selvfølgelig, hvor det kan virke tungt å stå opp tidlig for å jobbe «gratis», men sett i perspektiv er dette en utrolig mulighet. 

Jeg ønsker å gi et lite tips til fremtidige studenter som vurdere å ta internship – tør å være nybegynner! Det er lov å ikke kunne alt, for egentlig så kan vi ingenting. De fleste av oss studenter er i starten av 20-årene og vår kunnskap er minimal, men i et godt internship blir du smartere og du tar til deg kunnskap mens du jobber. 

Sjefen min med sin utrolige mengde arbeidserfaring fortalte meg at det tok han to år før han kom skikkelig inn i systemet på NCA. Så det går nok fint om du trenger et par uker. 

Med vennlig hilsen, 
Simon Zarif
Intern