Internasjonal historie - INT1140 (10 sp) 

Om emnet:

INT1140 er et introduksjonsemne i internasjonal historie. Internasjonal historie er én av grunnpilarene i internasjonale studier, fordi historisk kunnskap og evne til å sette hendelser i en historisk kontekst er en forutsetning for å forstå dagens internasjonale system. Med utgangspunkt i historiefaglige teorier og metoder vil emnet handle om å analysere hendelser og utviklingstrekk som har definert internasjonale relasjoner i Europa og verden fra 1600-tallet og fram til i dag. 

Freden i Westfalen i 1648 markerte ikke bare slutten på Trettiårskrigen, men også på en verdensorden dominert av Den katolske kirken og Det tyske-romerske riket. Selv om avtalen mer var en kontinuitet av en lengre utvikling så var det en symbolsk begynnelse på det moderne statssystemet basert på statssuverenitet. Gjennom Europa og Vestens militære, politiske og økonomiske dominans, ble dette systemet i de påfølgende hundreårene hegemonisk også utenfor Europa. Samtidig var dette et system i stadig endring, ettersom eneveldet ble erstattet av demokratier og multinasjonale imperier av nasjonalstater. 

Disse endringene var ofte knyttet opp mot og ble utløst av kriser i internasjonal politikk og forsøk på å skape en ny stabilitet. Etter Napoleonskrigene fikk vi Wienkongressen (1814-15), som fastslo prinsipper om diplomatisk immunitet og internasjonale konferanser som konfliktløsningsmekanismer. Dette systemet ble også fordypet gjennom Genève- og Haagkonvensjonene (1864 og 1899) og opprettelsen av Den internasjonale voldgiftsdomstolen (1899). Nyimperialismen og «kampen om Afrika», fremvoksende nasjonalisme og oppløsningen av det osmanske imperiet i Øst-Europa, samlingen av Tyskland og Italia, og den industrielle revolusjonens endringer i maktforholdene, skapte imidlertid en ny ustabilitet i andre halvdel av 1800-tallet. Sluttpunktet på denne utviklingen ble utbruddet av første verdenskrig i 1914.
 
Det som alt i samtiden ble kalt «Den store krigen» betydde ikke bare Wien-systemets kollaps, men også kollapsen til sentrale aktører: Romanovimperiet i Russland, Det osmanske riket, Habsburgimperiet og Hohenzollerne i Tyskland. Under krigen ble det påbegynt et arbeid for å skape en ny verdensorden. Sluttresultatet ble særlig preget av den amerikanske presidenten Woodrow Wilson og ideene om folkesuverenitet, nasjonal selvbestemmelse og demokrati. Det mest konkrete resultatet var opprettelsen av Folkeforbundet under fredsforhandlingene i Paris i 1919. Dette var et forsøk på å institusjonalisere mellomstatlige konflikter gjennom et forpliktende samarbeid organisert av en permanent organisasjon. 

Det nye systemet ble imidlertid alt fra starten av preget av ubalanse da USA trakk seg ut, det kommunistiske Sovjetunionen ble nektet medlemskap, og de to gjenværende stormaktene – Frankrike og Storbritannia – kom så svekket ut av krigen at de ikke var i stand til å være garantister for dets opprettholdelse. Internasjonale relasjoner i mellomkrigstiden ble derfor preget av stor ustabilitet, ikke minst ettersom politikken kom til å handle mer og mer om en strid mellom to ideologiske imperier: det kommunistiske Sovjetunionen og det nazistiske Tyskland. 

Det tyske og Sovjetiske angrepet på Polen i 1939 ble det konkrete sluttpunktet for Parissystemet. Særlig etter USAs inngang i krigen i 1941 utløste dette dermed arbeid og planlegging for en ny verdensorden som skulle komme etter Hitler-Tysklands nederlag. Det mest omfattende av disse forslagene var opprettelsen av en ny organisasjon med mer vidtrekkende makt enn Folkeforbundet hadde hatt: De forente nasjoner (FN). 

FN-systemet opprettet en internasjonal orden basert på omfattende og vidtrekkende multilaterale og forpliktende avtaler, og opprettelse av institusjoner som skulle håndheve at statene oppfylte det de hadde forpliktet seg til. FN-charteret og Sikkerhetsrådet skulle skape politisk orden, Menneskerettighetserklæringen og institusjoner som skulle opprettholde denne skulle skape sosial orden, Folkemordskonvensjonen og Den internasjonale domstolen juridisk orden og Bretton Woods-systemet med tilhørende institusjoner skulle gi økonomisk orden. 

Den nye internasjonale ordenen ble fra første stund dominert av to supermakter: USA og Sovjetunionen, som knyttet andre land til seg gjennom formelle og uformelle avtaler og allianser som NATO og Warszawapakten. I Europa og Nord-Amerika førte dette til en høy grad av politisk og økonomisk stabilitet, mens resten av verden opplevde varierende grad av ustabilitet etter hvert som den kalde krigen mellom supermaktene og avkoloniseringsprosessene førte til konkurranse om innflytelse i resten av verden.

Den kalde krigens slutt i årene 1989-91 betydde ikke at det internasjonale systemet som ble etablert etter 1945 forsvant, men de siste tiårene har det i økende grad kommet under press. Dette handler dels om at den teknologiske og økonomiske utviklingen har svekket statenes makt og innflytelse til fordel for en globalisert og uregulert kapitalisme, men ikke minst om at nye ideologier har utfordret det liberale hegemoniet; fra de autoritære regimene i Russland, Tyrkia, Ungarn, og i Midtøsten, til totalitære bevegelser og regimer som Al Qaeda, Den islamske staten og Kina. Denne utviklingen har igjen bidratt til å revitalisere den anti-liberale opposisjonen innenfor de demokratiske landene, ikke minst i etterkant av finanskrisen i 2007-08.

I introduksjonsfaget i internasjonal historie skal vi se på alt dette. Vi skal favne det store bildet, og se på sentrale utviklingstrekk, men vi skal også ta oss tid til å gå dypere inn på enkelthendelser og enkeltpersoner.