6 sentrale spørsmål om Putins invasjon av Ukraina 

Førsteamanuensis Nik Brandal    
Høyskolelektor Bjørnar Østby

Hva vil Putin oppnå?    

Den russiske invasjonen av Ukraina 24. februar kom overraskende på de aller fleste. Selv om troppeoppbyggingen hadde pågått i over to måneder og amerikansk og britisk etterretning hadde advart i flere uker om at en russisk invasjon var nært forestående, var det få kommentatorer og eksperter som forventet at Putin ville ta et slikt skritt. Dersom man tok utgangspunkt i at den russiske ledelsen handlet ut fra statens økonomiske, politiske og sikkerhetspolitiske interesser, ga det rett og slett ingen mening å faktisk gjennomføre en invasjon, og advarslene hadde da også gjentatte ganger blitt latterliggjort fra russisk hold som vestlig propaganda. Problemet med disse analysene var at de hadde en for snever forståelse av interesser, og at de ikke tok det Putin og hans utenriksminister Sergej Lavrov faktisk har sagt helt tilbake til minst 2007 på alvor. Også før dette, helt siden «fargerevolusjonene» i 2004, hadde forestillinger om at demokrati og menneskerettigheter er et vestlig plot for å undergrave den russiske sivilisasjonen dominert i russiske konspirasjonsforestillinger. 

Når utgangspunktet for forståelsen av Putin var basert på at han snakket om statens sikkerhet, var det ikke så lang vei til å også tro at konflikten over Ukraina kunne løses. Denne feiltolkningen er derfor grunnen til at de to talene Putin holdt i dagene før invasjonen vakte så stor oppsikt. Ikke bare brøt de med løftene han hadde gitt om å ikke invadere, men ordene og begrepene han benyttet, hvor USA og NATO var det nye Hitler-Tyskland og den ukrainske regjeringen var deres kollaboratører, fremsto som et linjeskifte. For forskere som hadde arbeidet med Putin-regimets ideologi og verdensforståelse, var dette imidlertid kjente tema. Statsviteren Andreas Umland advarte for eksempel alt i 2009 om at Putins verdensbilde kunne resultere i en ny europeisk storkrig. Når Putin snakket om sikkerhet var det ikke den russiske staten han tenkte på, men den russiske sivilisasjonen. Ifølge Putin hadde vesten forsøkt å skape et «anti-Russland» på det som var Russlands «historiske områder», med siktemål å ødelegge det russiske folket innenfra ved å bryte ned deres «tradisjonelle verdier» og påtvinge dem vestens «pseudoverdier». Invasjonen av Ukraina var derfor ifølge Putin en selvforsvarshandling, en forkjøpskrig for å unngå feilene Stalin hadde gjort i møte med Hitler-Tyskland i 1941. Det han kalte «de-nazifiseringen» av Ukraina var derfor for Russland «til syvende og sist et spørsmål om liv og død». 

For Putin handlet dette dermed ikke om NATOs utvidelse østover, men om å reetablere russisk politisk og kulturelt hegemoni over det han ser på som nasjonens historiske områder. Og da ville aldri et nøytralt Ukrainia vært tilstrekkelig. Tvert imot ville et Ukraina utenfor den russiske politiske og kulturelle sfæren gjort det umulig å reetablere et russisk-sentrisk imperium som kunne sivilisere de slaviske folkene. Og motsatt, og vel så ille; et fungerende, liberal-demokratisk og vestvendt Ukraina ville utgjort en svært så direkte trussel mot Putins reaksjonære imperialisme. Sett fra Kreml er det med andre ord demokratiet som utgjør en dødelig trussel, ikke NATOs våpen.

Hvorfor gikk han til krig nå? 

Et sentralt spørsmål i forlengelsen av dette er selvsagt hvorfor Putin og Russland gikk til dette skrittet akkurat nå? Vi vet selvsagt ikke hvordan dette har spilt seg ut inne i Putins hode, men om man ser på situasjonen både i regionen og internasjonalt er det ikke vanskelig å se hvordan Putin kunne oppfatte denne som et mulighetsrom som kanskje aldri kom tilbake. 

En av disse faktorene er økende pro-demokratiske protester mot regimene innenfor Den eurasiske unionen, som førte til at russiske styrker har intervenert flere ganger det siste året. En av disse var i Belarus, som ga et påskudd til å begynne styrkeoppbyggingen på den ukrainsk-russiske grensen. Aleksandr Lukasjenko og Putin har knappest hatt et nært forhold, og dette var dermed et vindu som plutselig åpnet seg. 

En annen faktor er den økende indre splittelsen i USA og innenfor EU. Bare få dager før Putin beordret invasjonen tapte Ungarn og Polen saken om EU-kommisjonens økonomiske sanksjoner på grunn av manglende rettssikkerhet i EU-domstolen. I Frankrike var man på vei inn i en valgkamp der pro-russiske kandidater på ytre høyre sugde det meste av oksygenet ut av debatten. I Tyskland, og for så vidt i hele Europa, hadde Angela Merkel som samlende skikkelse blitt erstattet med den mindre karismatiske Olof Scholz, som dessuten kom fra et parti med en lang tradisjon for å kjøre en samarbeidslinje med Russland/Sovjetunionen fremfor å søke konfrontasjon. I sør er det konflikter om havgrenser og olje- og gassressurser mellom landene innerst i Middelhavet. I vest fortsatte Brexit å være kilde til stadig nye konflikter mellom særlig Frankrike og Storbritannia, men også som en kile inn i det transatlantiske samarbeidet. Og i USA så Putin en svekket supermakt etter den afghanske ydmykelsen, og en dypt splittet nasjon med et republikansk parti som i økende grad forsto Putin som en alliert i en global kulturkrig. 

En tredje faktor var selvsagt at Xi Jinpings Kina nærmest ga Putin en carte blanche da de to møttes til toppmøte i forkant av OL i Beijing. 

Knapt noen gang siden Putin kom til makten har derfor de internasjonale politiske konstellasjonene sett så gunstige ut for å sette det storrussiske imperialistiske prosjektet ut i live. Det som faktisk har vært mest overraskende den siste uka er nemlig ikke at Russland invaderte Ukraina eller at invasjonen ikke har gått raskere og bedre, men at USA og EU har handlet så raskt, så kraftig og så samlet. Om det var få som forutså den russiske invasjonen, var det knapt noen som hadde forutsatt dette.

Hvilken vei går krigen?     

Mye av det som skrives om krigen handler naturlig nok om hvilken av partene man tror ligger an til å gå seirende ut av den. Hvis vi skal foreslå et veldig kort svar kan vi med nokså stor grad av sikkerhet foreslå det følgende; krigen kommer til syvende og sist til å ha to klare tapere – Putins Russland og Ukrainas sivile. 

Et mer omstendelig svar krever at vi evner å ha flere tanker i hodet på en og samme tid. På den ene siden er det ingen tvil om at Putin har tapt «krigen om narrativet» til nå. Dessuten har den russiske bakkeoffensiven innledningsvis fremstått heller halvhjertet og inkompetent, preget av logistiske problemer, lav kampmoral, og korresponderende store tap av materiell og soldater. Til nå har Putin med andre ord ikke oppnådd noen av sine mål – spesielt ikke i lys av den massive og forente motstanden som har møtt ham fra internasjonalt hold. Det er imidlertid ikke nødvendigvis gode nyheter for sivile ukrainere.

Til tross for ukrainsk motstand og russisk inkompetanse er det på den andre siden også liten tvil om at russiske styrker fortsatt kan lykkes med å ta hovedstaden Kyiv, som i skrivende stund er i ferd med å bli omringet. Også et stort antall ukrainske styrker langs fronten i øst står i fare for å møte den samme skjebnen som følge av en russisk knipetangsmanøver, da den russiske offensiven fra Krim-halvøya i sør til nå har vært langt mer vellykket enn offensivene nord og øst i landet. 

Putin kan med andre ord fortsatt «seire» hvis vi med «seier» mener at russiske styrker tar kontroll over Kyiv og innsetter en pro-russisk administrasjon. Veien derfra til «vellykket» okkupasjon av hele Ukraina vil derimot bli betydelig lengre og mer kostbar, både for Russland og ukrainske sivile, i en kontekst hvor et væpnet opprør nærmest er garantert. Dette er kostnader det russiske militæret og den russiske økonomien ikke er skodd for å håndtere, og det er vanskelig å se at Putins Russland skal kunne komme styrket ut av en eventuell «seier» på lang sikt. 

Slik situasjonen ser ut i dag er det med andre ord uklart om vi ser slutten på begynnelsen eller begynnelsen på slutten av krigen. Krigshandlingene kan potensielt ende i løpet av kort tid, dersom de pågående forhandlingene leder frem til en fredelig løsning begge parter kan akseptere. Men krigen kan også vare i 20 år – selv i et scenario hvor Kyiv faller de nærmeste ukene. 

Det som fremstår mer og mer sikkert er at krigen har entret en langt mer brutal fase nå som den i økende grad når Ukrainas byer. Den urbane krigføringen vil mest trolig bli svært blodig dersom den fortsetter, og Putin har lang erfaring – både fra Syria og Tsjetsjenia – med å kompensere for manglende militære gjennombrudd ved å forsøke å terrorisere sivilbefolkningen til underkuelse. I Syria anslås det for eksempel at Putins luftvåpen har ca. 20 000 sivile liv på samvittigheten siden 2015, etter utallige russiske angrep mot sivil bebyggelse, skoler, sykehus og hjelpearbeidere. Et lignende scenario i Ukraina blir mer sannsynlig jo lenger krigen varer, og alt i invasjonens første uke har vi sett skjødesløst russisk bombardement av sivil bebyggelse med artilleri, cruisemissiler, raketter, klasevåpen og termobariske bomber. Også Putins rasling med kjernevåpen kan tolkes som et signal om at krigen nå entrer en mer brutal fase, der utenforstående bør vite bedre enn å forsøke å gripe inn. Resultatet er at ca. 2000 sivile ukrainere har blitt drept i løpet av en uke med krig, i følge den ukrainske nødetattjenesten.

Dette er selvsagt ingen trøst for de skadelidende ukrainske sivile, men utviklingen vi nå ser vil også skape store problemer for Putin – spesielt om vi antar at invasjonen til en viss grad er motivert av et ønske om å dytte den innenrikspolitiske oppslutning om presidenten i en mer positiv retning (slik Putin har lyktes med tidligere). Den russiske kampmoralen er lav, og det vil være vanskelig å overbevise både stridende og et russisk publikum om at massedrap på ukrainske sivile – mange av dem med russiske slektninger og venner – er veien å gå. Putin vil naturligvis gjøre det han kan for å skjerme et hjemlig publikum fra disse realitetene (crackdowns på den frie pressen er allerede i gang), men å hindre at dokumentasjon av russiske krigsforbrytelser spres på TikTok, Telegram og andre plattformer hans borgere frekventerer er praktisk talt umulig.

Hvilke konsekvenser har krigen fått internasjonalt?     

Tolkningene på dette området er svært forskjellige, og avhengig av hvem du spør har Putins invasjon enten drept eller revitalisert den liberale verdensordenen. Hvor man enn måtte lande her, fremstår EU og NATO like fullt mer forente og handlekraftige enn på lenge, når Putin antagelig hadde kalkulert at det motsatte ville være tilfellet. Invasjonen har også fremprovosert store endringer når det gjelder Tysklands rolle i Europa; i løpet av én enkelt tale søndag, reverserte kansler Olaf Scholz over 30 år med tyske utenriks- og forsvarspolitiske prinsipper, og lovet blant annet å modernisere det tyske militæret parallelt med en stor utvidelse av forsvarsbudsjettet. 

Det kanskje største spørsmålet oppi det hele er hva invasjonen har gjort for forholdet mellom Russland og Kina. På hjemmebane virker Kina å formidle støtte til Putin og kritikk av vesten. Utenrikspolitisk er situasjonen noe mer nyansert. Kina avstod for eksempel fra å stemme da Sikkerhetsrådet forsøkte å komme til enighet om en resolusjon for å fordømme invasjonen. Denne ble naturligvis torpedert av Russland, som la ned veto. Men all den tid Kina kunne stemt imot eller lagt ned vetorett selv, fremstår beslutningen om å avstå fra å stemme som implisitt fordømmelse. Det er for tidlig å si noe om hva invasjonen vil gjøre for det russisk-kinesiske forholdet over tid, men utenriksminister Lavrovs påstand om at Ukraina ikke har krav på suverenitet falt neppe i god jord i Kina, hvor nettopp suverenitetsprinsippet og krav om ikke-innblanding stadig brukes som et vern mot kritikk utenfra. Putins mangeårige innsats for å støtte utbryterrepublikker i sitt nabolag – Transnistria i Moldova, Sør-Ossetia og Abkhasia i Georgia, og nå Luhansk og Donetsk i Ukraina – er også stikk i strid med Xi Jinpings politikk om å hindre frihet for Hong Kong, Tibet osv. Slik sett er det grunner til å tro at Beijing neppe mottok invasjonen med begeistring, selv om det samtidig er plausibelt at kinesiske beslutningstagere ser isolasjonen av Russland som en mulighet til å sikre større kinesisk dominans vis-a-vis sin nabo på lengre sikt.

Hvorfor får krigen i Ukraina så mye mer oppmerksomhet enn andre konflikter?

På sosiale medier har det vært mye diskusjon i retning av «hvorfor bryr verden/EU/media/vestlige befolkninger seg så mye mer om Ukraina enn andre konflikter?» Dette er i og for seg et helt legitimt spørsmål, gitt at mange andre pågående væpnede konflikter internasjonalt – for eksempel borgerkrigene i Syria, Jemen og Etiopia - har holdt på langt lengre enn krigen i Ukraina og vært langt dødeligere, uten å motta i nærheten av den samme mediedekningen og politiske handlekraften fra internasjonalt hold. Mangelen på slik mediedekning er i seg selv en av de viktigste årsakene til at vi startet vår podcast «Hva skjer med verden?» i første omgang. 

Den mest brutale forklaringen på paradokset over kan være at det simpelthen florerer med uttalte eller ubevisste rasistiske holdninger både i vestlige medier, blant beslutningstagere og i vestlige befolkninger generelt. Det er her rystende hvor mange journalister og kommentatorer som har prestert å komme med uttalelser i retning av at «krigen i Ukraina er spesielt sjokkerende fordi den foregår i et sivilisert land og rammer mennesker som ligner på oss selv». Enhver person som tenker seg om et øyeblikk vet naturligvis hvor blodig Europas historie er, og bør raskt kunne legge fra seg plent rasistiske antagelser om at mennesker i andre deler av verden er mer tilbøyelige til å krige enn oss selv. Slike holdninger om at kriger i det globale sør er «business as usual» virker likevel å florere. Afrikanske og karibiske studenter har dessuten blitt utsatt for rasistisk behandling i sine forsøk på å forlate Ukraina. Der det kanskje er hjertevarmende å se hvor raskt EU mobiliserer for å ta imot ukrainske flyktninger, er det vanskelig å ikke kjenne på en kraftig bismak når vi vet hvor langt EU har strukket seg for å ikke ta imot mennesker fra det globale sør med akkurat de samme kravene på beskyttelse som ukrainere har i dag.

Når det er sagt, er det som alltid viktig å strebe etter å ha minst to tanker i hodet på en gang. Det finnes tross alt også svært gode grunner til at krigen i Ukraina får såpass mye oppmerksomhet fra journalister og politikere. Den første er åpenbar – dette er en krig i EU og NATOs umiddelbare nabolag. Den kanskje viktigste årsaken, likevel, til at en krig i Europa behandles som eksepsjonelt alvorlig, er ikke at europeere er mer verdt eller fredeligere enn andre, men at europeiske kriger gjentatte ganger har fått enorme konsekvenser for hele verden. Forsøkene på å oppnå fredelig sameksistens både i Europa og internasjonalt har jo i stor grad stammet nettopp fra den dødelige mangelen på orden i en europeisk kontekst, som både har ledet til brutale koloniseringskappløp og to verdenskriger. En krig i Europa sees da – med rette – både som en trussel mot det europeiske fredsprosjektet for å forhindre en ny (global) stormaktskrig, og som et direkte angrep på et av de mest grunnleggende prinsippene for at en slik orden skal eksistere – nemlig staters suverenitet. 

Hva nå?     

Enhver fortelling om krigen som pågår må først og fremst sentrere ukrainske sivile. Samtidig vekker krigen naturlig nok også berettiget frykt for ytterligere eskalering internasjonalt – spesielt med en uforutsigbar Putin som i økende grad er presset opp i et hjørne etter å til nå ikke ha oppnådd noen av sine antatte mål. En fredelig løsning vil da måtte gi Putin en såkalt «off-ramp» - en mulig fremforhandlet utvei han kan akseptere, uten å samtidig bli sett for å komme ut av krigen som en utvetydig taper. 

Når det er grunner til å tro Putin faktisk ser et fritt Ukraina som en eksistensiell trussel mot sitt stor-russiske prosjekt på lang sikt, og hans eget personalistiske diktaturs overlevelse mer umiddelbart, er det ikke åpenbart hvordan Putin kan «fredeliggjøres» uten total ukrainsk kapitulasjon. Dette blir naturligvis ikke bedre av at både Ukraina og Putin potensielt ser krigen som en kamp om egen eksistens – en kamp begge fortsatt virker å tro de kan komme seirende ut av.

Dersom Putin mener det han sier, er det vanskelig å se mange andre løsninger (utover katastrofal eskalering) enn Putins fall. Det er åpenbart mange som håper at krigen resulterer i et palasskupp mot Putin. Da kan man håpe på at et nytt russisk lederskap trekker styrkene ut av Ukraina, at samtlige parter sier seg enige om at Putin ene og alene hadde skylden for krigen, og at man deretter kan bygge nye, fredelige og fruktbare relasjoner – potensielt inkludert en ny europeisk sikkerhetsarkitektur. 

Dersom håpet er at Putin under stort folkelig press vil føle seg tvunget til å gå av, må vestlige aktører i så fall legge til rette for et liv utenfor Kreml som Putin selv kan akseptere. Snakk om rettsforfølgelse kan derfor være kontraproduktivt – da er luksusfylt amnesti i utenlandsk eksil mer aktuelt (vi foreslår at han kan slå seg ned sammen med sin gamle venn, FIFA-president Infantino, i Qatar...). Det skal her sies at Putins beslutning om å dra med seg Belarus i krigen bærer med seg betydelige risikoer. Aleksandr Lukasjenko er og har lenge vært under press på hjemmebane. Dersom Lukasjenko skulle miste kontroll (det har allerede vært store pro-ukrainske demonstrasjoner i Minsk), risikerer Putin å måtte delegere militære ressurser for å redde sin underordnede, og kan dessuten komme til å stå overfor massiv folkelig motstand som sprer seg også over den russiske grensen.

Andre forslag inkluderer en ny Marshall-plan for å gjenreise den russiske økonomien og invitere et nytt Russland inn i den europeiske varmen. Vestlige aktører må da formidle svært tydelig hva som skal til for at sanksjoner løftes, og tilby gulrøtter som gir russiske eliter og/eller den russiske befolkningen insentiver til å presse Putin i en slik retning (hvis hans mål ikke er absolutte). 

Parallelt med at krigen blir mer brutal, ser vi likevel konturene av en noe mer moderat retorikk fra Putins nærmeste krets, som potensielt kan bane vei for fremforhandlede løsninger. Russland har for eksempel gått fra å kreve uforbeholden ukrainsk kapitulasjon før forhandlinger, til å angivelig inngå i forhandlinger uten betingelser. Forsvarsminister Sjoigu forklarte også nylig at den «militære spesialoperasjonen» ville fortsette til Russland hadde nådd sine mål om å demilitarisere og de-nazifisere Ukraina, og å beskytte Russland fra en trussel skapt av vestlige land. Der disse målene i utgangspunktet virker å antyde at regimet må erstattes og Ukraina må erklære nøytralitet, har Putin fortsatt rikelig med rom til å erklære at disse målene er oppnådd for et russisk publikum uten at utfallet trenger å bli ukrainsk regimeskifte. 

Etter utenriksminister Lavrov forklarte at Russland var tvunget til å invadere Ukraina for å hindre at sistnevnte utviklet kjernevåpen, kan det for eksempel tenkes at en løsning (på et fiktivt problem) er ukrainske løfter om å ikke gå til anskaffelse av slike. Dette kan eventuelt spinnes som en seier for russisk diplomati og militærmakt for et hjemlig publikum. Kombinert med en uttalelse fra Kreml som slo fast at Volodymyr Zelenskyy er Ukrainas rettmessige leder, og at EU ikke er en strategisk trussel mot Russland fordi organisasjonen ikke er en militær blokk, kan det også tenkes at EU-medlemskap med løfter om ikke å gå inn i NATO er en annen måte å møtes på midten. I teorien kan man tenke seg at svært mange scenarioer kan spinnes som en seier i Russland, all den tid den frie presse holdes nede, og sosiale medier blir utsatt for sensur. Alt avhenger likevel til syvende og sist av hvorvidt Putin faktisk mener at Ukraina ikke har en rett til å eksistere. Invasjonen tyder på at vi bør ta Putin på ordet, men tiden vil vise hva som veier tyngst – «russisk sivilisasjon» eller Putins eget ve og vel.

Hør vår analyse i podcast-form her: