Hva er terrorisme?

Å definere terrorisme

Man skulle tro at terrorisme er noe man lett gjenkjenner. Men det er det ikke nødvendigvis. Terrorisme er vold, men ikke all vold er terrorisme. Det viser seg at det har vært vanskelig for akademikere og politikere å komme til enighet om en definisjon. Dette handler både om fenomenets kompleksitet, men også om politikken rundt det: når man kaller noe terrorisme eller kaller noen en terrorist, har man også merket dem moralsk. Ingen vil jo bli kalt terrorist, vel? Yassir Arafat ville for eksempel ikke kalt seg selv dette, selv om mange på hans tid gav ham denne merkelappen:

“The difference between the revolutionary and the terrorist lies in the reason for which each fights. For whoever stands by a just cause and fights for the freedom and liberation of his land from the invaders, the settlers and the colonialists, cannot possibly be called a terrorist.”
Yassir Arafat, formann i Palestinian Liberation Organization (PLO) i en tale til FNs Generalforsamling i 1974.

En ikke-statlig aktørs bruk av vold

Hva burde så en definisjon inneholde? Mange forskere har sine egne, gjerne kompliserte, definisjoner. Anders Romarheim ved Institutt for Forsvarsstudier (IFS) har en forbilledlig klar og tydelig en: Terrorisme er en ikke-statlig aktørs bruk av vold (eller trussel om bruk av vold) mot sivile/ikke-stridende for å spre frykt/tiltrekke oppmerksomhet om en politisk sak/påvirke politiske beslutningstakere, sier Romarheim.

Altså kan vi slå fast at terrorisme er vold utført av en ikke-statlig gruppe/et individ med det formål å formidle et politisk budskap til en annen målgruppe (gjerne politikere eller beslutningstakere) enn den terroren rammer direkte (ofte sivile).

Men, kan ikke stater utføre terror, da? Jo – det var slik «terror»-begrepet kom i stand.

Terrorens historie

Ordet terror stammer fra det franske «terrere» som betyr å få noen til å skjelve av frykt. Fenomenet terrorisme stammer fra den franske revolusjonen, da «skrekkveldet» (på fransk «la Terreur», på engelsk, «reign of terror») ble innført med summarisk fengsling og dødsdommer mot revolusjonens «fiender». Siden da har man ikke brukt terror-begrepet om statlige aktører med mindre man spesifiserer at man mener statlig terror (her kan man for eksempel inkludere Stalins terrorvelde i Sovjetunionen). Terrorforskning i dag ser i hovedsak på terrorisme som noe utført av ikke-statlige grupperinger eller individer («lone wolves»).

Statsviteren David Rapoport har delt den moderne terrorismen inn i fire historiske perioder:

1) Den anarkistiske perioden, som oppstod i Russland rett før 1900-tallet. Denne rettet seg mot den russiske tsaren og hans enevelde.
2) Den post-koloniale perioden, som oppstod i «den tredje verden» etter første og andre verdenskrig og handlet om frigjøring av kolonialistiske stormakter. Her er det rom for mye diskusjon om dette kan defineres som «terrorisme» eller ikke. Selv definerte grupperingene seg ofte som frihetsforkjempere. Fun fact: Den sionistiske terror-gruppen «Irgun» (som opererte i det palestinske mandatet før Israel ble opprettet i 1948 og var ledet av framtidig israelsk statsminister Menachim Begin) var et tidlig eksempel på revolusjonær terror. Irguns modell ble senere kopiert av anti-kolonialistiske grupperinger i Hellas og Algerie.
3) Den nye venstreterroren som var mest utbredt på 1970-tallet i Europa, men som handlet om å kjempe for kommunistiske idealer samt den «tredje verden». PLO – den palestinske frigjøringsorganisasjonen – var ansett som en del av denne bølgen.
4) Den religiøse æraen starter i 1979 med den iranske revolusjonen og Sovjetunionens invasjon av Afghanistan, som er startskuddet for moderne islamistisk terrorisme.

Det er nå mye diskusjon blant terrorforskere om vi fortsatt lever i den fjerde, religiøse terrorismeperioden, eller om vi er inne i en ny, femte æra.

Hva med høyreekstrem terrorisme?

Høyreekstrem terrorisme er terror utført for å oppnå et høyreekstremt politisk resultat. Dette er en form for terror som ikke tilhører noen spesifikk tidsperiode, men kanskje heller alle tidsperiodene.

Det kan være vanskelig å skille høyreekstrem vold og hatkriminalitet fra høyreekstrem terror, og dette gjør også datainnsamling og statistikk vanskelig. Nyere forskning fra Jacob Ravndal ved Universitetet i Oslo viser at det er i hovedsak innvandrere og folk på venstresiden i politikken som er ofre for høyreekstrem terror.

Vil du lære mer om sikkerhet og terrorisme ?

Årsenheten i sikkerhet og internasjonale relasjoner (60 sp) er høyaktuell for deg som ønsker å lære mer. Årsenheten tilbys som nettstudium ved Oslo Nye Høyskole.